Forfatter
Sosialt

      

  


Kategorier
Diverse

Refleksjon

Jeg er en pirat

Piracy-Flag

Ja, jeg er en musikk-pirat, en film-pirat, en spill-pirat og en programvare-pirat. Jeg laster ned og bruker underholdning og verktøy fra internett uten å betale for det.
Nå tenker du kanskje at jeg er en grådig jævel som nekter å bruke penger på saker og ting, eller at jeg rett og slett er kjempefattig. Kanskje mener du at jeg er kriminell.
Saken er at ingenting av dette stemmer. Jeg bruker mye mer penger enn gjennomsnittsforbrukeren på både musikk og annen underholdning. Jeg skal ikke sitte å påstå at jeg er rik, men jeg er iallfall ikke fattig nok til å kunne klassifiseres som fattig. Et kjapt regnestykke kan fortelle at jeg hvert år bruker omtrent 5-6000kr på spill, 1300kr på musikk, 1000kr på film og 300kr på programvare.
Så hvorfor piratkopierer jeg?

Som tallene over viser er jeg en ivrig forbruker av digital underholdning. Men det stopper ikke der. Hvis jeg skulle laget et tilsvarende regnestykke over hva jeg egentlig skulle betalt for av det jeg laster ned, tipper jeg at summen hadde havnet på mellom 30- og 40000kr i året. Med andre ord er jeg en stor-forbruker av digital underholdning.
Det er flere grunner til at jeg piratkopierer, og jeg skal gå i dybden på hver enkelt av dem slik at du får se det fra et pirat-perspektiv.

Den første grunnen er selvsagt; jeg har ikke råd.
Jeg har ikke råd til å bruke 40000 i året på digital underholdning. Jeg vil tro de færreste har det. Det rettferdiggjør derimot ikke piratkopiering.
Men hvis du tenker litt gjennom dette scenarioet, så skjønner du fort at jeg som allerede bruker såppas mye penger på digital underholdning er en viktig kunde for spillbransjen, musikkbransjen og filmbransjen. De lever på grunn av kunder som meg. Jeg burde bli tatt godt vare på av dem, siden jeg bruker mye penger på produktene deres.
Isteden forfølger disse gigantiske bransjene kundene sine og kaller dem kriminelle fordi de laster ned andre produkter uten å betale for dem. Er vi egentlig kriminelle? Det kommer jeg tilbake til litt senere.
Gode 33% av all underholdning jeg kjøper har jeg lastet ned og testet før jeg bestemte meg for kjøp. Dersom jeg aldri fikk testet disse produktene fullt ut er det tvilsomt at jeg ville kjøpt dem. Jeg er skrudd sammen slik at jeg er mye mer villig til å betale for noe dersom jeg ikke er nødt til å betale for det. Det betyr at dersom et produkt er veldig bra, og ikke har restriksjoner som en kjip betalingsmodell, DRM eller noe annet tull, så kommer jeg til å kjøpe det. Ja, du leste riktig. Jo friere jeg er til å bruke et produkt som jeg vil, jo større er sjansen for at jeg betaler for det. Ta modellen til Spotify for eksempel. Der har man en gratisversjon som fungerer veldig bra den dag i dag, selv om de har satt en 20-timers restriksjon oppå all reklamen. Men dette kan tolereres. Gratistilbudet har faktisk ført til at jeg har betalt for Spotify Premium siden 2011. Jeg har altså brukt veldig mye penger på musikkbransjen, men likevel presterer de å kalle meg kriminell fordi jeg laster ned musikk uten å betale for den andre steder.
Det som derimot ikke tolereres er om musikkbransjen klarer å presse Spotify til å fjerne denne gratis-muligheten for nye brukere. Siden tjenesten da ikke anses som god nok for meg, så hopper jeg av og går tilbake til MP3-tiden. Da mister de meg som kunde, og all musikk jeg hører på vil da være piratkopiert. Det vil medføre store tap for musikkbransjen dersom mange flere tenker det samme som meg.

Den andre grunnen er; intellektuell eiendom.
Intellektuell eiendom er ikke bærekraftig. Å ta eierskap i en tanke eller en idé er helt absurd.
Du kan kanskje spørre hvorfor jeg betaler for Spotify dersom jeg synes intellektuell eiendom er feil. Svaret er at jeg betaler ikke for musikken, men for tjenesten og funksjonene Spotify tilbyr.
En digital sang, en film eller et spill er alle oppbygget av bytes. Musikkbransjen kaller det tyveri dersom jeg laster ned – eller opp bytes på internett, uten å betale for dem.
Jeg kaller det tyveri å ta eierskap i noe abstrakt som underholdning på nettet.
Musikkbransjen sier at det å «stjele» en sang er det samme som å stjele en bil.
Sannheten er at man stjeler ingenting. Man kopierer sangen. Den opprinnelige sangen er fortsatt intakt. Dersom man stjeler en bil forsvinner bilen fra opprinnelsesstedet. Bilen kan ikke kopieres. Jeg har aldri sett en bil oppbygd av bytes. Har du?
Når det settes restriksjoner på bytes, hemmer det utviklingen. Det kveler kreativitet. Man tar eierskap i noe som er allemannseie. Patenter er intellektuell eiendom. Når en oppfinner finner opp noe vil man gjerne at de deler det de har funnet opp, slik at vi mennesker kan fortsette å utvikle oss, både teknologisk og som samfunn. Dersom oppfinneren tar patent og setter en prislapp på sin idé så betyr det at bare noen få vil få tilgang på oppfinnelsen. Dermed stagnerer samfunnet.
Hvis oppfinneren derimot gjør idéen sin tilgjengelig for alle så kan hvem som helst dra nytte av den og kreativiteten vil blomstre.
Ett eksempel på stagnasjon er patenter på navn. Å ta patent på et navn vil gjøre at ingen andre får bruke navnet til noe som helst, uten patenthaverens tillatelse. Det er intellektuell eiendom i praksis. Hva ville du gjort dersom du fant ut at noen hadde tatt patent på navnet til ditt produkt, og at du måtte bytte navnet eller betale en viss sum for å fortsette å bruke det?
Sanger, filmer og spill er også patenterte. Det gjør idéene mindre tilgjengelige. Men er det ikke nettopp tilgjengelighet på sitt produkt som er viktig for en artist eller en oppfinner? For når et produkt er tilgjengelig, så når det ut til flere. Vi pirater hjelper til med dette og utfører gratis markedsføring for deres produkter. Likevel kaller musikkbransjen oss kriminelle.

Den tredje grunnen er; underholdningsbransjen.
Jeg har allerede utredet en del av feilene til musikkbransjen i avsnittene over. Det må sies en gang for alle: musikkbransjen er ond. Det er et monster som tar idéene fra artistene og selger dem videre til oss, slik at den kan tjene seg enda større på intellektuell eiendom, som burde vært allemannseie.
Mange artister velger å gi ut sin musikk selv, uten en tredjepart, og det er flott. Det er de samme artistene som synes at det er positivt at låtene deles og blir mer tilgjengelig for folket.
Andre artister har blitt hjernevasket til å tro at de trenger et plateselskap. Med dagens teknologi er ikke det sant. Hvis man virkelig er en flink artist kan musikken spres på internett veldig fort, med god hjelp fra pirater som deler den videre.
Det samme gjelder filmbransjen og spillbransjen. Utgivere er en unødvendig tredjepart i dag, og det har de skjønt selv. Dermed prøver de å klamre seg fast ved å sette restriksjoner på underholdningen, og kaller meg og deg for kriminelle dersom vi ikke overholder disse restriksjonene. Helt siden kassetter med opptaksfunksjon kom på markedet har denne bransjen motarbeidet sine egne kunder. Er det ikke på tide at de forsvinner nå, slik at kreativiteten innen musikk, film og spill kan få blomstre i fred?

Logic_24daf1_890992