Forfatter
Sosialt

      

  


Kategorier
Diverse

Munndiaré

Bird Yolo – Part 2

Legenden vender tilbake. Hva vil han denne gang? Hvorfor dukker han stadig opp i ymse sprekker eller hull rundt om i leiligheten, for så å fordufte i løse luften? Det var skremmende å bli møtt til dette blikket da jeg skulle gjøre mitt fornødne. Jeg har imidlertid gjort litt risørtsj, og funnet ut litt av hvert om denne mystiske krabaten.

Etter nøye gransking av spor, og superenkel forskning på lavt nivå, har jeg gjort meg bedre kjent med ostedjevelens rutiner og væremåte. Om noen husker så langt tilbake i tid som til slutten av november, da jeg så de første banebrytende sporene. Det var brødsmuler, nærmere sagt knekkebrødsmuler. Jeg tok noen prøver av smulene og tok dem med til kjøkkenbenken for å kjøre i gang et par tester. Men testresultatene var ikke oppmuntrende.

Det virket nemlig som om knekkebrødsmulene stammer fra meg. Det betyr altså at jeg skal ha smurt meg et knekkebrød med Jarlsbergost, og deretter skal jeg utrolig nok gått og vaset over stuegulvet slik at smulene fikk spre seg som ild i tørt vannglass utover hele leiligheten. Jeg vet det høres uvirkelig ut, og jeg trodde heller ikke på disse påstandene selv, derfor dobbeltsjekket jeg for å være på den sikre siden. De nye testene hadde heldigvis en annen historie på lur. Det var små mus, med motorsykler, fra planeten Mars som var synderne. Jeg sitter med håndfast bevis, i og med at musene slurvet, og mistet en mikroskopisk ostebit like ved smule-åstedet. Man trenger ikke være rakettforsker for å vite at rotter med motorsykler på Mars er glad i ost.

Men selv etter all denne testingen, har jeg ennå ikke noe nytt på det gule fjærkreet. En stund trodde jeg at han rett og slett var for smart for meg, helt til jeg så dette.

Var dette en av Bird Yolos venner, eller opererer han alene? Det eneste jeg visste der og da, var at den nebbete rødskallen befant seg inne i vaskemaskina mi, og at han skulle hete Bro Mojo.

Selv om jeg i realiteten sitter igjen med flere spørsmål enn svar, er jeg fornøyd med fremgangen jeg har gjort i henhold til saftige avsløringer. Dette bygger bare opp under teorien om at forskning, og andre former for dyptgående graving, fungerer.

Fortsettelse følger …

Advent

Det gikk fort. Her er den. Juletiden og julehandelen har startet. Barna synger salmer og de voksne unner seg en ekstra tur på vinmonopolet. Det er snart jul.

Nostalgi

Helgen er snart forbi, og en ny uke står for tur. Like før jeg finner senga vil jeg dele noen bilder fra tiden min i forsvaret, og tenkte derfor å avslutte søndagen med et lite tilbakeblikk.

To kjekke gutter som fotograferer hverandre på toalettet.


Hello Kitty-kommandant Søvik til tjeneste.


Blankpolerte sko? Ingen sak. Blankpolert skalle derimot …


Baller av stål, og maling.


Serviceinnstillingen er det ikke noe galt med.


Ansiktsmaske for ekte menn.

Bekjente skaper bekjentskaper

Lørdag. Dagen etter dagen. Kanskje en dag hvor man har vært ute og hilst på diverse folk. Noen lørdager vil man helst bare glemme. Andre blir historiske.


Det er flott å kunne møte nye personer. Man kan stå der å prate hemningsløst om alt og ingenting, uten at det byr på store sosialvitenskapelige utfordringer. Til å begynne med ligger det en pinlig stillhet over samtalen. Det pratende paret finner etterhvert ut at de har én felles venn, eller flere. På dette tidspunktet blir praten fort løsere, og barrierer blir brutt opp som en makrellboks under hungersnød.

Felles interesser, og felles venner spiller absolutt en høy rolle når man bestemmer seg for hvem man vil ringe tilbake til dagen derpå. På denne måten inneslutter vi oss i et miljø, som setter en stopper for kreativitet og personlig utvikling.
Er vi for opptatt av hvilke omgivelser vi vanker i?

Bird Yolo

Det som skjer det skjer. Jeg er ikke overtroisk, heller ingen fan av åndenes makt på TV Norge. Men av og til kan man bare ikke forklare hva som står bak slike ulogiske hendelser. Her er historien.

Det skjedde på amerikanernes egne thanksgiving. Klokka slo fire, og jeg var akkurat ferdig på jobb. Idet jeg startet bilen, ble jeg svimmel og uvel. Da slo det meg. Et eller annet var ikke som det skulle være. Det var allerede mørkt, og jeg ville bare komme meg tilbake til nerdehula mi i en fart. Men den tanken varte ikke lenge. Jeg startet bilen. Mens jeg kjørte hjem, hoppet det plutselig en skapning ut i veien, og veivet med armene. Heldigvis fikk jeg bremset ned i tide, slik som en dyktig sjåfør skal kunne. Jeg hadde tross alt tatt intensivkurs i bilkjøring tre år tidligere. Mannen, som nesten tok livet av seg på min samvittighet, så ikke særlig berørt ut av det hele. Han gliste, og viftet med hendene som om han akkurat hadde blitt frelst. Jeg satte bilen i andre gir og kjørte videre.

Continue reading

Morgenklubben med janteloven & co

Det er lite som er like umotiverende som det å starte dagen med å stå opp. Er man på toppen av det hele et B-menneske eller bare alminnelig glad i den varme dyna si, er det ikke særlig oppmuntrende å kjenne hjernen svimle rundt på overtid og produsere selvdestruerende tanker hvis man er så fryktløs å se seg selv i speilet.

Kjenner du deg igjen? Da kan jeg med glede meddele at nå er endelig den koselige mørketiden aktuell med sine mindretallige soloppganger og altfor tidlige høstkvelder! Får du ikke sove når du legger deg som overtrøtt, fortvil ikke! Du skal snart stå opp igjen likevel. Sliter du med å stå opp siden det ennå er bekmørkt utenfor, slapp av! Spark av deg dyna så kommer nervesystemet til å gjøre resten av jobben for deg.

Continue reading

Klovner

Tjukke og magre, sørgelige og ondskapsfulle, underholdende og fryktinngytende. Klovner kommer i alle slags former og fasonger, men hva er intensjonen bak?

Man støter på disse vanskapte fargeklattene i alt fra filmer til teater, musikalske melodier og sirkus, både med og uten dyr. Av nevnte områder er det hovedsaklig film-klovnene som har fascinert meg. Bildet ved siden av er fra omslaget til klassikeren «IT». Jeg var en smule yngre enn Justin Bieber første gang jeg så den. Ennå har jeg hjertet i halsen mens jeg spaserer forbi åpne kumlokk. Sånn sett er ideen med å sette en støkk i små barn uhyre effektiv. Følgelig har sirkus aldri vært min greie.

Continue reading

Banan

Jeg liker banan. Banan er godt. Det smaker gult, og gult er kult.

Ikke for å være banal, men grønne bananer er ikke like gode. De harde, utyggelige og smakløse.

I fare for å gå av banen med klisjeer vil jeg legge til at brune bananer har konsistens som hakka møkk. De når heller ikke opp. Gult er best. Det kan du banne på.

Continue reading